![[info]](http://l-stat.livejournal.com/img/userinfo.gif){kind=small}
I går kveld dreide progammet hans seg om at han skulle hypnotisere hele England, via tv'en, til å bli fastlåst til sofaen. En times program, og først med et kvarter igjen, kom han inn på denne delen. Resten av programmet ble brukt til det han kalte "Perseption without awareness", det å gi beskjeder til underbevisstheten for på den måten manipulere et menneske eller til å såkalt være synsk. Et eksempel var en dame som han tok med inn i en stor leketøysbutikk og ba henne plukke ut en gjenstand som hun ville gi til en bekjent. Hun skulle ikke plukke gjenstanden opp, bare mentalt notere seg den, og vende tilbake til Derren Brown, som så skulle finne ut hva hun hadde valgt. Damen hadde valgt en kosegiraff, og Brown klarte helt korrekt å gjette seg til det, ved hjelp av spørsmål. Men i etterkant så vi at det ikke var et selvstendig valg hun hadde tatt, for hele butikken var utstyrt med skjulte giraffbeskjeder, som giraffmønster på vegger, UV-skrift på bøker, og giraffbilder dinglende fra taket. Den er jeg med på, jeg kan skjønne hvorfor han klarte å velge giraffen, når hun så og si hadde blitt bombardert med giraffimpulser på forhånd. Sublime beskjeder blir jo ofte brukt i reklamer og er et hyppig propagandahjelpemiddel for politikere og diverse presidenter (uten å nevne navn, men han er rimelig ny).
Så denne landsdekkende hypnosen da, vi måtte sitte på en spesiell måte og holde hodet helt i ro. Vi ble også anbefalt å ha en telefon i nærheten, sånn at vi kunne ringe inn til ham hvis vi ble fastlåst. Deretter viste han en kort film med striper som snurret rundt på skjermen, og vips, så skulle vi være fastlåst til sofaen. I studio klarte omtrent halvparten å reise seg, de andre hevdet å være klistret til stolene av usynlige krefter. Hvor mye de enn prøvde, så kunne de ikke reise seg. Derren Brown påpekte at dette ikke ville virke på alle, kanskje mindre enn halvparten av de som fulgte med fra sofaen hjemme. Og det ville bare virke på de "svake sjeler" som lot seg påvirke av slikt. Og virke gjorde det ikke, for både mann og jeg kunne reise oss helt fint, til tross for at vi la alt til rette for å bli hypnotisert. Jeg hadde faktisk trodd at jeg kom til å la meg fange inn, for jeg er vel en av de lettpåvirkelige sjelene der ute. Og faktisk så ønsket jeg det litt også, for jeg har alltid lurt på hvordan det må være å ikke ha styring over seg selv på den måten. Men det skjedde ikke, og jeg kan ikke forstå disse som ringte inn og hevdet at det hadde virket, for hvordan kan striper snurrende på skjermen låse deg til sofaen?
Så det er derfor bestemt at jeg ikke er en svak sjel, men et viljesterkt individ uten påvirkningsevne.
Inntil videre.
Sauer er vanlig å se når man går tur. Og når man ikke går tur, for den saks skyld..
Ikke over tregrensen enda, men det nærmer seg!
Sånn krysser man gjerder, må vite
Lyngen har virkelig slått ut i full blomst nå. Jeg elsker lyng, fargen er fantastisk flott i terrenget!
Det rant en minielv her en gang for veldig lenge siden
Og nå er det tid for fjelltur, for hvem vet hvordan det vil bli i morgen? Det verste jeg vet er følelsen av "jeg burde ha gjort...", så jeg vil ikke våkne opp i morgen og se øsende pøsende regn og tenke "i går burde jeg ha gått turen min". Så, carpe diem! Jeg vil beholde disse gode følelsene, kjenne meg bra og være fornøyd, huske på at i dag, denne dagen, det var en fin dag for meg.
Så dette tror jeg kvalifiserer til dagen positive innspill, eller hur?
Som (sikkert) kjent jobber jeg jo i bank. Og i banker er det hvelv, hvor penger og andre viktige papirer og ting og tang låses inn hver dag etter stengetid og låses ut igjen hver morgen. For å komme seg inn i dette hvelvet, vel, i det hele tatt for å få en 30 cm tykke ståldøren åpen, kreves det koder. To koder fra to mennesker. Ikke alle har koder til hvelvet, av sikkerhetsgrunner. Jeg har for eksempel ingen kode, uten at jeg skal begynne og gruble for mye på hvorfor ikke. Da kan jeg i hvert fall ikke brukes i eventuelle tyveriscenarioer. Men, altså. Det må altså være minst to mennesker i banken hver dag for å kunne åpne hvelvet, slik at vi i det hele tatt kan fungere som en bank. For en bank uten penger er ikke mer enn..tja, hva er den egentlig, da? Den der må jeg tenke litt på.
Som vanlig er i sommer(?)månedene er det ferieavvikling. Også neste uke. Filialsjef er borte i to hele uker, så vi skal alle danse på bordene, bare for å nevne det. Men i dag fant jeg ut at på førstkommende mandag vil bankens totale bemanning bestå av fire mennesker. Tre til å takle kundestrømmen og en rådgiver. Selv om jeg jobber i en liten filial, så må man ta ordet liten med en klype salt og ikke overføre det til antall ansatte som trengs. Det kan nemlig bli fantastisk travelt. Og forøvrig har bare èn av oss kode til hvelvet. Så hvordan skal vi da få ut penger, dokumenter, nøkler og det meste annet som trengs for å drive en bank?
Så da sjefen sjøl satt opp ferieordningen, og puslet hvert menneske inn i tabellen, så lurer jeg på om hun tenkte på om det lar seg gjøre å drive en bank dersom hvelvet er stengt? Om hun i det hele tatt så at den dagen vil det ikke være noen overordnede i banken, nesten som en barnehage uten barnehagetantene. Til en viss grad, for jeg vil da indelig håpe vi har litt mer å rutte med enn som så..Jeg tror jeg har svaret på mitt eget spørsmål også, nemlig fordi hun selv skulle ha fri, og da kommer skylappene på og alt annet forsvinner i en magisk feriesky. Kanskje? Kanskje ikke?
Uansett så bør det bli en interessant mandag, særlig dersom noen av kundene faktisk vil ta ut penger. Tenke seg; ta ut penger i en bank, det går da ikke..?
Swinton Park
(legg merke til den lille blå bilen ved inngangen til venstre for å forstå størrelsen på dette stedet)
Nå er jeg hjemme igjen etter noe magiske dager. Det har vært som å dra tilbake i tid, for stedet K tok meg til var Swinton Park, et 1700-tallsslott, som nå fungerer som et veldig elegant hotell. Det ligger et par timers kjøretur nord for Halifax, og jeg synes det var artig at noe så historisk og elegant lå innen rekkevidde for meg, sånn at jeg kunne få oppleve hvordan det var å være av adelig avstamming.
Etter innsjekking (med porter som parkerte bil og bar bagasje til rommet) var det lett lunsj (sandwicher i trekanter!) i et av hverdagsrommene (the drawing room) før vi gikk en lang tur og tittet på Harry Potter-ugler, falker, hundrevis av nydelige fargesterke blomster og en frukt- og grønnsakshage som kunne gjøre til og med Jamie Oliver misunnelig. Vi så også hundrevis av rådyr, og det er faktis første gang jeg har sett "Bambi" i levende live. Det nærmeste jeg har vært tidligere har vært ekte norsk skogselg, men disse var jo straks mer elegante og skjøre. Jeg listet meg forbi dem, for å ikke forstyrre, men de var mer opptatt av det grønne gresset enn av en tobeint raring. Slottseiendommen er enorm, så jeg fikk såklart ikke sett alt sammen, til det ville jeg nok trengt en uke!
Hele slottet har en aura av gammel eleganse over seg, det er dyprøde vegger og mørkegrønne tepper i gangene, som demper lyden av selv de mest klikk-klakkete sko. Malerier pryder hver vegg og takene er dekorert med gullblader og intrikate mønstre.
Romgif av spisesal og oppholdsrommene "the drawing room" "sitting room" og "morning room"
Rommene er individuelt innredet og oppkalt etter lorder, hertuger og baroner og områder som har hatt tilknytning til Swinton Park. For natten skulle jeg sove i Harlow Carr-rommet:
Rommet hadde duse, myke farger som visstnok skulle reflektere området det er navngitt etter
... og som hadde stilig firkantet vask. Jeg liker vasker, særlig dem med god plass på sidene. Og fine, gammeldagse kraner. 
Velkomstwhisky og gin var det også. Så klart med isbøtte, slik at drinkene kunne bli isende kalde
Er det feiring, så er det feiring, så blomster fikk jeg også. Disse lå på sengen og ventet på oss, de har nå fått hedersplassen på stuebordet, hvor jeg håper de vil leve og dufte deilig i lange tider.
Middagen var en opplevelse i seg selv; en nydelig spisesal med høyt gulldekorert tak, krystalllamper, iljer på hvert bord og kelnere som gjorde det meste for deg, bortsett fra å skjære maten opp i biter. Servietten ble plassert i fanget mitt, menyen ble forklart, måltid for måltid og vinlisten anbefalt etter tørrhet og årgang. Alle bordene var fulle, men vi var så heldige å få sitte ved et vindu, så vi var deilig avskåret fra all surringen som foregikk i midten av rommet, hvor bordene sto veldig nær hverandre. Maten var, som det sømmer seg et fire-stjerners hotell, perfekt, og jeg nøt hver munnfull. Det var and til forrett (foie gras), kalvekjøtt til hovedrett og sjokoladerull med bringebærgelè og rosmarinis til dessert. I mellom hver rett var det miniretter av brød, patè og fruktcocktail i skumform. Det var en uvant, men nokså behagelig bortskjemt følelse over det hele, med kelnere stadig i nærheten for å enten sjenke mer vin eller vann, eller legge nye kniver og gafler på bordet til neste rett. Og de gangene jeg lot blikket vandre over spisesalen, kom det straks en kelner bort og lurte på om det var noe jeg ønsket.
Det ble en senere start på dagen i dag enn planlagt, takket være tunge fløyelsgardiner som stengte selv det minste lysglimt ute og to trøtte sjeler fulle av inntrykk fra gårsdagen. Og så klart en veldig behagelig seng med ikke mindre enn seks puter (!). Frokost ble inntatt på rommet, i ført tykke frotterbadekåper. Se for deg dette, sittende i en myk, varm seng, med en kopp lokalte ved siden av deg og en varm croissant i hånden, mens du ser ut på uglene og falkene som får frokost og rådyr som danser rundt. Idyllisk og herlig.
Tiden gikk desverre så altfor fort, og plutelig var det tid for utsjekking og hjemreise. Som vi forøvrig tok gjennom North-Yorkshire National Park, og så idylliske små landsbygder som klorte seg fast mellom lyng og mose, og statlige klosterruiner som minnet om hvor sterkt religionen sto her i fordums tider. En vakker tur for et naturmenneske som meg. Og en minneverdig helg, som absolutt var en perfekt første bryllupsfeiring.
Men i går kom den nye Argoskatalogen, og der fant jeg et lite et til bare £69.99. Og så klart mangemange til over £200...Dette likte jeg, og det er innenfor en prisklasse som jeg kan klare å få råd til. Problemet er at jeg ikke aner om dette er bra kamera eller ikke. Så derfor har jeg limt inn beskrivelsen av det her, så hvis noen av dere med kamerakunnskap kunne tenke dere å fortelle meg om dette er greit nok eller ei, så blir jeg glad for det :-) Husk bare på at det skal brukes til amatørbruk av meg, og ikke til noen form for avansert bildetaking.
Olympus X-42 12MP
- Plastic body.
- 5x optical zoom.
- 4x digital zoom.
- 18Mb internal memory.
- 2.7in LCD screen.
- PictBridge compatible.
- Digital anti blur.
- In-camera red eye fix.
- Face detection, up to 16 faces.
- Takes xD-Picture card and microSD via bundled adaptor.
- Movie capture with sound.
- Cables output to TV.
- Maximum ISO 1600.
- 12 scene modes.
- Auto focus tracking.
- Self timer.
- Built-in flash.
- USB connection.
- Includes AV cable, USB cable, microSD adaptor, instruction manual, 2 x AA batteries, hand strap.
- Depth of camera 2.67cm.
- Weight 112g.
- Manufacturer's 2 year guarantee.
Så alle helgens planer nå avlyst og det ser ut til at jeg har fått meg en uventet miniferie.
(bildet er lånt fra denne siden)
Å være årvåken i trafikken er viktig. Ikke bare når du sitter bak rattet, eller på andre måter befinner deg inni bilen, men også når du er fotgjenger og må forholde deg til susende biler i dine umiddelbare omgivelser.
Hver dag etter jobb må jeg krysse en veldig trafikkert hovedvei for å komme til bussholdeplassen min. Og siden lille Queensbury i lille Halifax ikke er bortskjemt med fotgjengerfelt, så involverer dette en god dose taktikk, hell og tålmodighet, der jeg venter på ledige luker i trafikken, slik at jeg kan sprinte over.
Forleden dag var inntet unntak. Jeg gikk langs veien og kikket til høyre og venstre, og ble stående ved en parkert bil og vente på denne luken min. Og siden trafikken nærmest meg kom fra min høyre side var det naturlig nok denne veien jeg så mest. Plutselig ble jeg dyttet overende og til min overraskelse var det denne parkerte bilen som hadde rygget på meg.
Jeg ble pårygget.
Etter jeg hadde summet meg og var på vei opp til førersiden, rullet sjåføren ned vinduet og ba om unnskyldning. "Jeg så deg ikke." Jeg hadde forventet bedre enn det, altså. Her må jeg bare få påpeke at han ikke var i nærheten da jeg kom gående og deretter stilte meg opp bak bilen. Omtrent halvannen meter bak, kanskje? Det var ikke snakk om at jeg klistret meg opp langs støtfangeren. Så han har kommet gående og satt seg inn i bilen uten å ha sett meg stå der. Ikke er jeg lav nok til å kunne skjules bak bilen heller, jeg er 172 cm høy, jo! Men han "så" meg ikke...
Episodens lærdom? Vel, til sjåføren må det vel bli: sjekk speilet ditt før du begynner å rygge. Eventuelt gå til anskaffelse av en av disse fancy ryggesensorene. Hjelp er jo alltid fint.
Og til meg? Ikke tro at parkerte biler er risikofrie, for de kan veldig plutselig begynne å bevege på seg, og dermed kan du lett havne under dem. Så ti meters avstand mellom dem og deg er anbefalt. Minst ti.
idavictoria hadde et fint innlegg om hennes unike stil, og ønsket i den sammenheng å se bilder av mitt hus innvendig. Jeg vet ikke helt hvordan min stil skal beskrives, om det nå er en konkret stil her i det hele tatt. Engelskmann hadde en del møbler og slik da vi møttes, så av økonomiske grunner ble det ikke kjøpt nye bare fordi jeg kom inn i bildet. Og fordi jeg Men jeg liker nøytrale farger som passer med hverandre og ikke for mye mønster og dekor, ei heller er jeg tilhenger av for mye nips, til tross for at jeg synes de er veldig fine å se på i andres hjem (mamma sin feil, som har en enorm samling av slike, og gjett hvem sin oppgave det var å tørke støv av dem som liten pike?) Så stil? Nuvel, det kan vel diskuteres, men slik ser det nå ut:
I stuen er denne toseteren, som har en tilhørende treseter som nabo. Veldig behagelige og søvnfremkallende. Og plass til to i horisontal stilling.
På veggene henger bilder av Bergen, byen i mitt hjerte. Disse fikk jeg av en omtenksom Engelskmann da jeg feiret min første bursdag i England.
Sjøpynt..? Ikke mitt kjøp, men den passer inn fargemessig, i hvert fall.
Fargerik pynt, som gir vakre fargespill når de sjeldne solstrålene titter innom. Disse er veldig fine å holde og stryke på, nesten en beroligende effekt.
Lys! I stuen er det spotlighter, mens de tre andre er fra gang og to soverom. Jeg liker disse, fordi de ikke er helt standard, men samtidig er de ikke altfor krokete og innviklete.
Så siden jeg i løpet av denne uken (tre dager!) så langt har klart å opparbeide meg en fin mengde komplimenter, bestemte jeg meg for å skrive dem ned her, slik at de ikke kan fordufte fra minneboksen sånn med det første.
~ "Jeg må bare få sagt det, du er veldig pen, altså". "Nok en gang, du er utrolig attraktiv."
Disse fikk jeg høre i går på bussen, av en mann med bart som tydeligvis følte behov for å uttrykke seg. Dette var mot slutten av bussturen, så det var (heldigvis) ikke mange medpassasjerer tilstede som kunne høre dette. Nå skal jeg ikke sette igang med en rekke bortforklaringer, for det var så klart veldig hyggelig å få slike komplimenter etter en hard arbeidsdag, men seriøst, hvor mange får noe sånt sagt til seg på en buss? Og det i ført en veldig lite flatterende cerisrosalilla topp? Men jeg sa ikke annet enn tusen takk til bartemannen, nikket til ham da jeg gikk av bussen og gjorde mitt beste for å unngå alkoholdunsten som omringet ham..
~ Tuting, hojing og vinking.
Dette er riktignok ikke komplimenter i det muntlige format, men jeg velger likevel å ta det som noe positivt om min person at noen la merke til og ville gjøre meg oppmerksom dette i løpet av de tre sekundene det tok før de var ute av synsfeltet mitt.
~ "Du ser alltid så frisk og naturlig ut, det må være de norske genene dine som gjør at huden din er så klar og fin."
*kremt*
Moralen er? Neste gang du (jeg) får en kompliment, ta den til deg (meg) uten å overanalysere og være glad for at noen bryr seg nok til å faktisk sette ord på det.
Lang glitrende gråstripet genser med V- hals, str. 10/ 38. Merke: Dorothy Perkins
Klikk HER for å finne ut mer om denne auksjonen
Sort og hvit tunika/ minikjole, str. 10/ 38. Merke: Dorothy Perkins
ALDRI BRUKT
Klikk HER for å finne ut mer om denne auksjonen
Grå glitrende cardigan, str. 10/38. Merke: Dorothy Perkins
Klikk HER for å finne ut mer om denne auksjonen
Jeg er en noviseselger, så tips og forslag mottas alltid med takk. Og hvis noen er interesserte i disse plaggene, legg gjerne igjen en kommentar her, så gjør jeg mitt beste for å levere.
Nærbilde av pynten i halsen. Det er ikke nødvendig med noe smykke her, mener jeg, dette bør få komme til sin rett. Fiiiiint!
I dag så jeg et smykke jeg ikke har sett på årevis. En kamè.
Kamè er bestemorssmykke. Det har det alltid vært for meg. Et smykke for den eldre kvinne, diskrè eleganse og allsidig. Tidløst. Brosjen var å se på min bestemors gensre støtt og stadig. Jeg pleide å stryke fingrene over den, det var en så fin følelse å kjenne konturene av det hevede hodet, hvor glatt det var. Gullsmeden rundt hjørnet solgte så klart kamèsmykker, både øredobber, ringer og kjeder, og jeg synes det var veldig stas å gå inn til dem og fortelle at "min mommo har sånne damesmykker hjemme, hun!" Her bør jeg legge til at eierne av gullsmeden var bekjente av min bestemor, så det var ikke helt uvanlig at jeg var innom der.
De går fra genererasjon til generasjon, og du kan være så heldig å komme i besittelse av et smykke som din oldemor brukte. Tenk den historien som følger med et slikt smykke! Så mye det har "sett". Hvis bare den kunne snakke, så ville du fått høre historier fra fordums tid, som aller helst hører hjemme blant fløyelsmyke permer i bokhyllen.
Den jeg så i dag hang i et kjede rundt halsen til en ung jente. I tillegg til dette hadde hun to andre kjeder, store gulløreringer og tre armånd rundt venstre håndledd. Og platinableket hår, kølsvarte øyne og overglossete lepper. Hvor hun hadde fått det fra, og om det i det hele tatt var en original kamè, det vet jeg så klart ikke. Jeg spurte ikke, og foretrekker heller å lage min egen bakgrunn for hvordan hun endte opp med det. En som passer godt. Som for eksempel at bestemoren hennes ga den til henne da hun var liten pike, og ba henne om ta godt var på det. At det er derfor hun bærer dette smykket nå, fordi hennes kjære bestemor ba henne om det. Og ikke fordi det er trendy.
Du kan forøvrig lese mer om kamèer her.
Engelskmenn er flinke til å stå i kø, det er allmenn kjent. De kan dette med å forme pyntelige rekker hvor alle står i tur og orden, slik at den som kom først til stedet alltid er først i køen. Å ja, det finnes ikke sniking her, eller de som presser seg frem for å komme først inn på bussen eller først til neste ledige kassadame. Nei, man venter. Et sukk eller okk slipper gjerne over leppene, men de blir stående likevel, det er ikke snakk om å forlate plassen sin og komme igjen senere.
I banken er det også køståing. Og enda mer og over lengre tid nå i ferieperiodene, hvor flere av oss bak det skuddsikre glasset er ute og nyter de altfor få feriedagene. Så engelskmenn til tross, deres uendelige tålmodighet til tross, det har blitt en del uffing og klaging når de omsider har kommet frem til meg. Det er for få ansatte (ja, jeg er veldig enig, men tror du det hjelper å fortelle meg, en fullstendig uten noen form for autoritet?), ting tar for lang tid (kanskje det hadde vært bedre å si dette til kundene før deg i køen? Som er de som faktisk tar opp tiden din?), de har bedre ting å foreta seg enn å stirre i taket vårt og vi er onde mennesker som trekker gebyrer fra kontoen til hardtarbeidende mennesker (som har råd til masse internettshopping og kabeltv med mer..)
Jada. Jeg får trent den blide stemmen min og pokeransiktet mitt, for å si det sånn. Det finnes mange alternative måter for kundene å utføre sine bankønsker på, uten å måtte komme til skranken, men de snur det døve øret til når jeg prøver og fortelle dem dette, så det er bare å jobbe videre. Gamle vaner er vonde å vende.
Men denne uken her har det vært få klager. Få sure miner og lite okking og uffing. Kundene har tvert i mot vært i bedre humør når de går ut av banken enn når de kommer inn. Hvorfor? Fordi det her, som de fleste andre steder i England (og Norge, regner jeg med), er det tropevarme med temperaturer over 30-tallet midt på dagen. Så det å komme inn i en stor bygning som er kjølig, og som forbli kjølig takket være air condition, det er ikke bare bare for svette engelskmenn. De står gjerne i kø nå. Jeg har faktisk sett noen komme inn to ganger!
Så kjære sol, kan du skinne litt lengre? Ikke fordi jeg ønsker sol for å bli brun, men fordi ved dine stråler så blir arbeidsdagen min så meget bedre.
Tusen takk!
Som avslutning; et bilde av det som så mange tyr til i heten:
Iiiis! Jordbærostekake-varianten denne gangen
Vi så gresshopper i hopetall, og når solen stekte satt de helst på rekkverk eller steiner og solte seg. Jeg har faktisk aldri sett gresshopper i levende live før, og disse var jo flotte eksemplarer. Cowboyhatt og fake D&G-briller må man også ha, for å beskytte topplokket mot solen. Jeg manglet bare en hest for å gjøre alt komplett, men de fikk jeg ikke før senere i uken, da vi dro på ridetur (og da regnet det, så hatten måtte legges igjen på rommet)
Miniblekksprut med tentaklene inntakt! (usj), Sunset margarita, lokalt øl, Mythos, veldig mild og god smak, og gratis frokost bestående av toast med skinkesalat. Vinner man quizer, er det alltid gratis mat å få
Bildet nederst til venstre er min favoritt, jeg synes det er så flott å se de ulike blånyansene i havet og de hvite steinene som gradvis blir mer mer oppslukt av blåheten
Utsikt fra balkongen vår, som viser mesteparten av Kassiopi. Alle husene er selve sentrumssonen. Stranden til høyre er hovedstranden, mens den finnes mange mindre strandområder rundt langs halvøyen med hvite klipper som leder ut i krystallklart hav. Ofte er disse mye bedre, fordi det er mindre mennesker der, og mer fredelig. I bakgrunnen kan fastlandet såvidt skimtes, det er faktisk Albania og ikke Hellas.
Nå er det fire dager igjen til avreise, og alt mitt er så klart funnet frem og ligger og venter tålmodig på sengen. Hvor det aner meg at det vil bli liggende til torsdag kveld:
Takket være grove skrubbekorn er jeg nå myk, ren og pen og dufter av det fjerne østens mandariner. Ikke verst for en vanlig søndag.
Se, så fint! (med stolthet i stemmen):
Så jeg lette og lette og kastet en del ting underveis, og omsider dukket den opp. Glad og fornøyd danset jeg ned trappen og viftet glitterpalmen foran nesen til Engelskmann. "Jeg fant den!". Da måtte han jo lure på hvor jeg fant den også, siden jeg høylydt hadde annonnsert at jeg hadde lett "overalt" etter den. "Den lå i en liten pose blant hårproduktene mine", måtte jeg innrømme, et sted jeg ikke hadde tenkt på å lete, for hvem oppbevarer vel smykker blant hårsaker?
Ut på kvelden kom Engelskmann med et veldig snilt tilbud, som jeg er sikker på stammer fra leteaksjonen min, derfor har jeg fortalt om den først. "Til bursdagen din skal jeg betale for et piercingsmykke og en tatovering for deg."
Det er allmenn kjent at han ikke er særlig begeistret for tatoveringer, men det virker å ha sunket inn at jeg ikke er fremmed for tanken for å få meg en til. Selv om han lenge har rynket på nesen når jeg har nevnt ordet tatovering og kommet med alskens argumenter til hvorfor jeg ikke bør anskaffe meg en ny. Så det tilbudet ble jeg jo veldig glad for og har allerede sett på smykker og mønstre, selv om det er et halvt år til bursdagen min. Fortsatt er denne, som jeg fant for litt siden, favoritten:
Tjuesyv, norwenglish, terapeutisk bankdame, stemor, frustrert frue, treningsglad, yoga, bokorm, Clive Cussler, tankefull, engstelig, lojal, overanalytisk, semi-eksibisjonist, blogg, internett, gin & tonic, sjokolade, tatovering
~ Sarcasm is the lowest form of wit, but the highest form of intelligence ~
Syndicate
